Forum

alt blir bare feil, jeg har mange å prate med men ingenting hjelper. jeg føler meg ubruklig og alt. jeg har ingen planer for livet, og har ett sykt rykte på meg som exen fant på som ødla livet mitt. jeg har ikke lyst til å være her lengre, jeg ser ingen menings lengre. avertil føles det ut som jeg ikke lever engang.

Jeg ser ikke lenger - og har vel heller aldri sett - en mening med livet. Jeg sliter med å finne ting i hverdagen som gir meg ren og genuin «glede». Ei heller vet jeg hva «glede» for meg ville vært… Jeg gjør mange ting som jeg vet at bør gjøre meg glad: jeg trener, lager gode middager, tilbringer tid med samboeren, koser med katten min, gamer, pusler og hører på podcast. Allikevel blir jeg aldri ordentlig «glad»…

Jeg prøver å fokusere på de små gledene i hverdagen, men det fører kun til at jeg opplever «glede» som midlertidig. De større tingene i livet finner jeg heller ikke glede i - jeg gjør det ikke like bra på studiet mitt, jeg stresser mer i forholdet mitt enn jeg koser meg, og fremtiden min virker bare kjedelig… Jeg ser liksom ikke for meg at «mann, barn og hus» kommer til å gi meg så mye mer glede…

Etter å ha levd et liv uten noen spesielle nedturer. Fikk jeg en veldig stor knekk for 2uker siden.
Forholdet jeg var i tok slutt, jeg forstår hvorfor, jeg aksepterer, og var tildeles enig når vi pratet om det. Så gikk dag 1-2-3 kjente mer og mer på det, tanker, tårer, hva, vist eller om vi hadde løst det sånn eller sånn. Jeg så/ser muligheter for å kunne få det til å fungere…
men ex står på sitt, vi har møtes 2ganger etter, pratet ut, vi er begge noe introverte med ikke så mange venner.
Så hva bør jeg gjøre er vel spørsmålet…
Slette all kontakt, prøve å “glemme” hun
Eller bør jeg la henne være til å tenke å håpe hun angrer, da hun fortsatt vil være venn med meg?

Har vært ganske langt nede i ca2 uker nå, sitter som en mann i starten av 40-årene, gråter, tenker og langt nede.

jeg er 23 år gammel gutt, går på uni, 1året. jeg har stryket 2 år og hver gang jeg ser at eksamen kommer, forsinker jeg det hver dag, helt til eksamen starter og stryker igjen. jeg prøver noen dager å lese men har ikke nok selvkontroll og føler at det er bedre å stryke enn å øve til en jobb jeg ikke kanskje ikke vil ha eller et liv jeg vil ha.

jeg har levd livet mitt uten å prøvd noe, bare gått gjennom hver dag since ungdomskolen, ingenting som har gidd meg glede. har selvmordstanker hver dag, men vil ikke gjøre det pga andre i livet mitt blir trist og kanskje jeg er feig.

eksamen imorgen ofc, og tenker å gjør minimalt og blir vanskelig å få godkjent. lever fremdeles med foreldrene mine, og har bare sagt at jeg har failed et år, men egentlig 2 og hvis jeg failer 3 år, har aldri lyst til å si det til dem.

jeg vet at den stolen hjemme er litt for god og den kan ikke gjøre meg noe vondt, men idk…

hver sommerjobb har vært greit, og jobbene har vært okey, men hver dag så føler at det ikke er nok sustainable for livet til å være verdt å leve.

jeg sitter på pcen mesteparten av dagen og leser opp veldig mye og mye andre ting

vet ikke hvorfor jeg prøver å få noen til å føle synd på meg, men idk. er så mange ting med livet som er håpløst og useluss